Jan Hus

john2huss

Jan Hus, reformasjonens første martyr.

Johan Huss, født rundt 1370 i Husinec, Bøhmen,  kom fra et fattig hjem, og han ble tidlig farløs. Moren, som var meget from, betraktet utdanning og gudsfrykt som det mest verdifulle et menneske kunne eie, og hun prøvde å gi sønnen denne arven. Til å begynne med gikk han på en landsens skole, men ble senere opptatt ved universitetet i Praha, der han fikk friplass.

På universitetet utmerket Hus seg ved sin utrettelige flid og raske fremgang. Han ble også respektert på grunn av sitt uklanderlige liv og sitt vennlige, vinnende vesen. Han var en oppriktig katolikk og søkte ivrig etter de åndelige velsignelser romerkirken mente å kunne gi. I anledning av en minnehøytid gikk han til skrifte, betalte de siste skillinger han eide, og sluttet seg til prosesjonen for å få del i syndsforlatelsen som var lovt.

Da han hadde fullført studiene, ble han prest. På grunn av sin sterke posisjon ble han snart knyttet til kongens hoff. Han ble også utnevnt til professor og senere til rektor ved universitetet der han hadde fått sin utdanning. I løpet av noen få år var den beskjedne friplasstudenten blitt sitt lands stolthet, og navnet hans ble kjent over hele Europa.

Wycliffe viste vei

Noen år etter at han var blitt ordinert, ble han kalt til å være prest ved Betlehems-kirken. Grunnleggeren av denne kirken hadde lagt stor vekt på at Guds ord skulle forkynnes på folkets eget språk, ikke latin. Tross motstand fra romerkirken mot denne praksis var den aldri helt blitt avskaffet i Bøhmen. Men det hersket stor uvitenhet om Bibelen, og de verste laster florerte i alle samfunnslag. Uten å legge fingrene imellom påpekte Hus disse onder og henviste til Guds ord for å innskjerpe sannhetens og renhetens prinsipper som han fremholdt.

Hieronymus (1370-1416, også martyr), som var fra Praha, og senere ble nært knyttet til Hus, hadde tatt  skrifter av Wycliffe med seg hjem fra England. Hus leste disse skriftene med stor interesse. Han skjønte at forfatteren måtte være en oppriktig kristen, og han så med velvilje på de reformene han kjempet for. Uten egentlig å være klar over det, hadde Hus slått inn på en vei som skulle føre ham langt bort fra romerkirken.

Fra Bøhmen spredte lyset seg til Tyskland, fordi urolighetene ved universitetet i Praha gjorde at mange av de tyske studentene reiste hjem. En stor del av dem hadde fått sitt første kjennskap til Bibelen fra Hus, og nå brakte de evangeliet med seg til hjemlandet.

Oppstyr i Praha

Etter hvert ble virksomheten i Praha kjent i Rom, og Hus fikk beskjed om å møte hos paven. Å etterkomme innkallingsordren ville bety døden. Kongen og dronningen av Bøhmen, universitetet, representanter for adelen og en del embetsfolk rettet en felles henstilling til paven om at Hus måtte få bli i Praha og heller sende en stedfortreder til Rom. I stedet for å imøtekomme dette, bestemte paven at Hus skulle straffeforfølges og dømmes. Samtidig ble Praha satt under interdikt – en form for kirketukt.

Som tegn på denne fryktelige ulykken opphørte alle kirkelige handlinger. Kirkene ble stengt, vielser foregikk ute på kirkegården, og de døde ble ikke gravlagt i innvidd jord, men ble uten seremonier gravlagt i grøfter eller ute på et jorde. Ved slike handlinger, som satte fantasien i sving hos folk, prøvde romerkirken å kontrollere samvittigheten deres.

Det ble veldig røre i Praha. Mange av innbyggerne gav Hus skylden for alle ulykkene som hadde rammet dem, og krevde at han skulle utleveres til romerkirkens straffeforfølgning. For å dempe gemyttene reiste han midlertidig tilbake til sin fødeby Husinec. Jan Hus innstilte ikke sin tjeneste for Gud, men reiste omkring i landet og forkynte for interesserte grupper. De tiltak paven satte i verk for å bekjempe evangeliet, førte i stedet til at det ble enda mer utbredt.

Bibelen står over kirken

«Det lot til at Hus på denne tiden hadde alvorlige indre kamper. Selv om kirken prøvde å overmanne ham med sine bannstråler, hadde han enda ikke forkastet dens autoritet. Fremdeles oppfattet han kirken som Kristi brud, og paven som Guds representant og stedfortreder.

Det beste svaret han kunne finne, var at situasjonen på Jesu tid hadde vært den samme, at prestene var blitt ugudelige og brukte sin lovlige myndighet til noe som var ulovlig. Dette førte til at han både for sin egen del og i sin forkynnelse hevdet prinsippet om at Skriften, slik vi oppfatter den med forstanden, skal veilede samvittigheten. Med andre ord, at den eneste ufeilbare veileder er Guds tale gjennom Bibelen, ikke kirkens tale gjennom presteskapet.»

Da uroen i Praha etter hvert stilnet av, vendte Hus tilbake til Betlehems-kirken, der han forkynte Guds ord med større mot og iver enn noen gang tidligere. Motstanderne var aktive og mektige, men dronningen og mange av adelsstanden var hans venner, og han hadde også en stor del av folket på sin side. De betraktet det som en ære å støtte Hus når de sammenlignet hans rene, oppløftende forkynnelse og hellige liv med de demoraliserende dogmer som pavens representanter forkynte, og når de så deres griskhet, korrupsjon og utskeielser.

http://en.wikipedia.org/wiki/Bethlehem_Chapel

800px-Betlémská_kaple_interior

Kirkemøtet i Konstanz

Splittelsen i kirken fortsatte. Tre paver kjempet nå om herredømmet, og striden førte til forbrytelser og opptøyer i kristenheten. Ikke nok med at de lyste hverandre i bann, men de grep også til våpen. Alle tre var opptatt av hvordan de skulle skaffe seg våpen og verve soldater. Til det trengte de penger, og for å skaffe dem til veie ble kirkens tjenester, embeter og velsignelser budt frem for salg.

Med en stadig større dristighet tordnet Hus mot de avskyeligheter som ble tolerert i kristendommens navn. Folk anklaget nå åpenlyst kirkens ledere for å være årsak til vanskelighetene i kristenheten.

For å bøte på de onder som Europa led under, ble det innkalt til et alminnelig kirkemøte i Konstanz i 1414. Det var etter oppfordring av keiser Sigismund at pave Johannes, en av de tre rivaliserende paver, sammenkalte dette kirkemøtet. Kravet om et nytt kirkemøte var alt annet enn velkomment for pave Johannes. Hans karakter og politiske disposisjoner ville neppe tåle å bli undersøkt selv av prelater med så slapp moral som tilfellet var blant geistligheten på den tiden. Men han torde ikke motsette seg Sigismunds vilje. Hensikten med dette kirkemøtet var å få slutt på splittelsen i kirken og utrydde kjetteriet. De to motpavene ble innkalt, og også Johan Hus som var den fremste talsmann for de nye ideer. De to pavene møtte ikke personlig av hensyn til sin sikkerhet, men sendte stedfortredere.

Hus drar til Konstanz

Imens var også en annen på vei til Konstanz. Hus var klar over farene som truet. Han tok avskjed med sine venner som om han aldri skulle møte dem igjen, og la ut på reisen med en følelse av at den førte ham mot kjetterbålet. Selv om kongen av Bøhmen hadde gitt ham fritt leide, og at han også hadde fått et leidebrev fra keiser Sigismund mens han var underveis, gjorde han alle forberedelser med tanke på at han trolig skulle dø.

I et brev til en prest som hadde tatt imot evangeliet, skriver Hus med stor ydmykhet om sine egne feilgrep. Han bebreider seg selv at han har «likt å bruke kostbare klær og har kastet bort tid på verdiløse sysler». Og så føyer han til disse rørende formaningsord: «Måtte Guds ære og menneskers frelse oppta ditt sinn, og ikke tanker om prestekall og gods. Pass på at du ikke smykker ditt hus mer enn din sjel, og sørg fremfor alt for din åndelige oppbyggelse. Vær from og ydmyk overfor de fattige, og sløs ikke penger på selskapelighet. Dersom du ikke forbedrer deg og avstår fra alt som er unødvendig, er jeg redd for at du i likhet med meg blir hardt tuktet. … Du vet hva jeg tror på, for jeg har undervist deg fra du var liten. Derfor behøver jeg ikke skrive mer til deg. Men jeg ber deg for Guds skyld om ikke å etterligne noe av den forfengelighet som du har sett hos meg.» På brevomslaget skrev han: «Jeg ber deg, min venn, at du ikke bryter dette segl før du har fått bekreftet at jeg er død.»

På reisen så Hus overalt tegn på hvordan hans lære var blitt utbredt, og at folk var velvillig stemt til det han stod for. Fra alle kanter strømmet de til for å treffe ham. I noen byer ble han fulgt av øvrighetspersoner gjennom gatene.

Jan Hus burned at stake

Fengslet og forhørt

Da han kom til Konstanz, fikk han bevege seg fritt omkring. Til keiserens leidebrev føyde paven en personlig garanti om beskyttelse. Men på tross av disse høytidelige og gjentatte erklæringer ble Hus kort etter arrestert etter ordre fra paven og kardinalene og satt i et ufyselig fengsel. Senere ble han overført til en borg på den andre siden av Rhinen og holdt som fange der.

På kirkemøtet ble paven kjent skyldig i de groveste forbrytelser, ikke bare mord, korrupsjon og hor, men også «synder som det ikke sømmer seg å nevne». Dette var kirkemøtets egen dom, og det endte med at han ble fratatt pavekronen og satt i fengsel. Motpavene ble også avsatt, og en ny pave ble valgt. Apostolisk suksessjon?  Nei, langt ifra.  

Enda selveste paven hadde gjort seg skyldig i større forbrytelser enn Hus noen gang hadde anklaget prestene for, og som var årsak til hans krav om reform, gikk det samme kirkemøtet som hadde avsatt paven, til verks for å knekke Hus. Fengslingen av ham vakte stor forargelse i Bøhmen. Innflytelsesrike adelsmenn protesterte kraftig mot dette overgrep. Keiseren, som nødig ville gå med på leidebrudd, tok avstand fra prosessen mot Hus. Men reformatorens fiender var både ondsinnede og besluttsomme. De appellerte til keiserens frykt og fordommer og hans iver for kirken, og de kom med langtekkelige argumenter for å bevise at «man ikke bør holde løfter til kjettere eller til personer som er mistenkt for kjetteri, selv om de har leidebrev fra keiser og konger». På den måten fikk de sin vilje.

Da Hus ble stilt frem for kirkemøtet, var han svekket av sykdom og av fengselsoppholdet. Den fuktige, dårlige luften i cellen hadde påført ham feber som nesten kostet ham livet. Lenkebundet stod han foran keiseren som med sitt æresord hadde garantert hans sikkerhet. Under de langtekkelige forhandlinger holdt han urokkelig fast på sannheten, og med de kirkelige og statlige myndigheter som tilhørere kom han med en kraftig protest mot korrupsjonen blant geistligheten. Da han fikk valget mellom å tilbakekalle eller dø, valgte han martyrdøden.

Gud holdt ham oppe. I de pinefulle ukene før den endelige dommen, var han preget av himmelsk fred. «Dette brevet skriver jeg i fengslet med lenket hånd, mens jeg venter at dødsdommen vil falle i morgen,» skrev han til en venn. «Når vi med Jesu Kristi hjelp skal møtes igjen i det fremtidige liv med dets herlige fred, skal du få vite hvor barmhjertig Gud har vært mot meg, og hvordan han har hjulpet meg i fristelser og prøver.»

Fra den mørke fengselscellen forutså Hus hvordan den sanne tro til sist skulle seire. I en drøm så han kirken i Praha der han hadde forkynt evangeliet, og paven og biskopene som holdt på å stryke over de bildene av Kristus som han hadde malt på veggen. Dette pinte ham. Men neste dag så han at mange malere var travelt opptatt med å restaurere dem i enda klarere farger. Så snart arbeidet var ferdig, sa malerne til den veldige folkemengden som stod rundt dem: «Nå kan paven og biskopene komme. De vil aldri mer kunne ødelegge dem.»  Da Hus fortalte drømmen, sa han: «Jeg er sikker på at Kristi bilde aldri skal bli slettet. De har villet ødelegge det, men predikanter som er langt bedre enn jeg, vil male det på ny i alles hjerter.»

For siste gang ble Hus nå innkalt til kirkemøtet. Det var en stor og imponerende forsamling. Her var keiseren, fyrstene, offisielle sendemenn, kardinaler, biskoper og prester, og en veldig folkemengde som gjerne ville overvære dagens store begivenhet. Fra alle deler av kristenheten var det kommet folk for å være vitne til dette første offer i den lange kampen som skulle føre til trosfrihet.

Da Hus ble oppfordret til å gi sitt endelige svar, gjentok han at han ikke kunne tilbakekalle. Idet han så skarpt på keiseren som på så skammelig vis hadde brutt sitt løfte, sa han: «Av egen fri vilje bestemte jeg meg for å møte for dette konsil, med løfte om offentlig beskyttelse og fritt leide fra keiseren som er til stede her.»  Sigismund rødmet da alle i forsamlingen så på ham.

hus_na_hranici_jpg_800x800_q85

Jan Hus blir martyr

Dommen ble nå avsagt, og de vanærende seremonier tok til. Hus ble kledd i prestedrakt, og da han fikk den på, sa han: «For å håne Herren Jesus Kristus hengte de på ham en kappe da Herodes sendte ham over til Pilatus.»  Da Hus på ny ble oppfordret til å tilbakekalle, snudde han seg mot forsamlingen og sa: «Hvordan skulle jeg da kunne se opp mot himmelen? Hvordan skulle jeg kunne se på de mange som jeg har forkynt det rene evangelium for? Nei, jeg setter deres frelse høyere enn dette usle legeme som nå er prisgitt døden.»

Så tok de prestedrakten av ham, plagg for plagg, mens hver av biskopene uttalte en forbannelse etter hvert som de utførte sin del av seremonien. Til slutt satte de en hette eller pyramideformet bispehatt av papir på hodet hans. Den var utstyrt med fryktelige bilder av demoner, og med innskriften: «Erkekjetter».  Hus uttalte: «Med største glede skal jeg bære denne skammens krone for din skyld, Herre Jesus, du som for meg bar en tornekrone.»

Da han var blitt kledd ut på denne måten, sa prelatene: «Nå overlater vi din sjel til djevelen.» Mens Hus så opp mot himmelen, sa han: «Jeg overgir min ånd i dine hender, Herre Jesus, for du har gjenløst meg.»

Så ble han overlevert til øvrigheten og ført til retterstedet, fulgt av et veldig opptog. Det var hundrevis av soldater, og det var prester og biskoper i sine staselige embetsdrakter, foruten innbyggerne i Konstanz. Da han var bundet til pælen, og alt var ferdig så bålet kunne tennes, ble han enda en gang oppfordret til å redde livet ved å tilbakekalle sine villfarelser. «Hvilke villfarelser skal jeg tilbakekalle? Jeg vet ikke at jeg er skyldig i noen. Hensikten med alt jeg har skrevet og talt, har vært å redde mennesker fra synd og fortapelse. Det tar jeg Gud til vitne på. Derfor er jeg glad for at jeg med mitt blod kan bekrefte den sannhet som jeg i skrift og tale har forkynt.» Da flammene slo opp omkring ham, begynte han å synge og be: «Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg!» Slik fortsatte han til stemmen tystnet for godt.

Hans heltemodige opptreden gjorde inntrykk endog på hans fiender. En av pavens tilhengere forteller hvordan Hus, og litt senere Hieronymus, led martyrdøden: «Begge var helt rolige da deres siste time nærmet seg. De forberedte seg til bålet som om det var en bryllupsfest. Det hørtes ikke noe smerteskrik. Da flammene slo opp, begynte de å synge salmer, og den intense ilden kunne ikke stanse deres sang.»

Da kroppen hans var helt fortært, ble asken og jorden den lå på, samlet opp og strødd på Rhinen, som førte den ut i havet.

Kronologisk oversikt for Hus

1370   Jan Hus is born, approximately date.

1396  Jan Hus receives master of arts degree from University of Prague.

1398  Jan Hus begins lecturing at the University of Prague.

1402  Jan Hus becomes preacher at Bethlehem Chapel in Prague.

1410  Jan Hus is excommunicated.

1412  Jan Hus leaves Prague to live in southern Bohemia.

1412   Jan Hus writes The Expositions.

1413   Jan Hus writes Concerning Simony.

1414  Jan Hus summoned to appear at the Council of Constance.

1415   Jan Hus is burned at the stake, 6th of July.

+

Les også artikkelen om martyren Balthasar Hubmaier:  http://wp.me/p3uvTQ-5f

Advertisements